Vi var spente og litt nervøse, men aller mest ivrige etter å starte. Vi så ikke spor etter noen, noe sted. Akkurat det vi søkte etter: villmark! Våre første kilometer fant sted under et raskt skiftende vær: sol, overskyet, vind, tåke og snø. Plutselig befant vi oss i midten av de nådeløse elementene.
Vi fulgte vår egen rute, bare oss to, omgitt av snødekte flater på hvert et hjørne.
Den første kvelden var vi litt trege med å sette opp teltet, lage mat og organisere oss. Vi trengte en ny dag, og et nytt forsøk for å finne rytmen og rutinene. Hver kveld var vi glade for å finne komforten inne i teltet, og vi følte oss hjemme midt i villmarka. Dagene ble ofte avsluttet med magien fra nordlyset som danset over hodene våre.
Under krysningen erfarte vi ekstreme temperaturer. Det kaldeste som ble målt var -36°C. Vi kan bekrefte at når temperaturen synker såpass lavt, blir absolutt alt mer utfordrende, og hver eneste handling må være presis.
Selv om det arktiske landskapet kan oppleves som repeterende med dets endeløse hvite flater, hadde vi noen overraskelser hver dag. Vi så ferske gaupespor, en polarrev som løp forbi og solnedganger man bare kan drømme om. Under den lange anstrengelsen hver dag, kunne vi la tankene våre reise og drømme.
En flere kilometer lang nedstigning markerte slutten på ekspedisjonen, og vi satt igjen med mange gode minner og erfaringer, og veldig glade for å komme i mål.
